SØRFJORDEN - KULTURLØYPA PÅ MOEN

Kulturløypa på Moen ble etablert i 2009 og ivaretas etter åpningen og ferdigstillingen av løypa av de lokale aktørene ved kontaktperson Tharald Moen. Løypa ble etablert i et samarbeid mellom Havrefjell Turlag, Østre Riisøer Kystlag, Risør kommune, DIS Aust-Agder og Søndeled og Risør Historielag. Den ca 2 km lange kulturløype ble åpnet med stor festivitas av Fylkesmann Øystein Djupedal den 7/6-2009.

Beliggenhet:

Sørfjorden kulturløype dekker området mellom Hammerråker båtbyggeri på Moen, og går via de øvrige båtbyggeriene til det tidligere Acanthus bygget på Røed innerst i Sørfjorden i Risør kommune. Sørfjorden kulturløype passer for alle aldre og egner seg også godt for de med rullestol. Det er satt opp skilt og informasjonstavler underveis ta hensyn til beboere og lokale eiere om du beveger deg utenfor den merkede stien.

Adkomst:

Med bil: følg E18 til Vinterkjærkrysset og deretter Fv416 ned til Moen hvor det er skiltet til båtbyggeriene. Midtveis nede i bakken hold til høyre og følg vegen ned til Hammeråker båtbuggeri som ligger i bunn av bakken. Kommer du sjøvegen er det lett å finne Moen enten du kommer inn Nordfjorden eller Sørfjorden - se kart og det er greit å finne plass til fortøyning av båt - snakk med de fastboende/båtbyggeriene så ordner det seg for kortvarige fortøyninger.

Overnatting/bading:

Snakk med innehaver av Moen Camping om du ønsker overnatting så ordner det seg om det er ledig kapasitet.

Omvisning: Ta kontakt med innehaverne av båtbyggeriene om du ønsker en guidet omvisning.

Antatt tidsforbruk: 1-2 timer
Framkommelighet: Passer for alle som kan ferdes til fots eller med vogn
Lengde i km: 2 km
Fylke: Aust-Agder
Kommune: Risør

SØRFJORDEN - POSTENE:

Fra starten i 1991 var hovedmålet til Acanthus å skape unike interiør-gjenstander med særpreget design for blant annet Hødnebø-butikkene i Norge. Produktenes levende penselstrøk, intense fargespill, samt designernes kontinuerlige fokus på kunstnerisk uttrykk, gjorde Acanthus til en ledende bedrift innen norsk kunstindustri. Acanthus har to ganger mottatt "Merket for God Design" av Norsk Designråd.

Blomsterpotter
Hos Acanthus fant du kunstnere som utviklet et levende keramisk opplevelsessenter for både barn og voksne. Her kunne du dekorere og lage egne produkter, oppleve håndverket, kjøpe flotte keramiske gaver, besøke kunstkafeén og se en egen keramisk skulpturpark på sommeren. De aller minste kunne mate dverg-geitene som om sommeren bodde i egne keramikkhus lagd av barnehender.

Stedshistorie
Bjørn Stiansen bygde fabrikkbygningen på 70-tallet og etablerte et sveiseverksted. Få år etter ble bygningen solgt til IMS som produserte store branndører til offshoreindustrien. Da IMS flyttet til Akland i 1994, kjøpte Acanthus fabrikkbygningen og uteområdet. I dag eies lokalene av Tore Olsen as

Acanthus kildevann
Bak fabrikkbygningen lå det en egen vannkilde. Fra tidligere tider hentet bønder vann herfra til dyrene sine og til seg selv. I dag brukes ikke kilden, men kanskje kan det om noen år selges kildevann? Tiden får vise ….

Etterord
Acanthus virksomhet i fabrikken på Røed er opphørt og eiendommen driftes videre av ny eier med helt nytt konsept!

Historien om aktivitetene rundt Hammerelva, nedre del av Molandsvassdraget.

RØDSHAMMEREN - KORT HISTORIKK
v/ Kjell-Olav Masdalen

I elvstryket mellom Hammertjenn og Rødsfjorden har det vært forskjellige virksomheter i de siste 400 år. Erik Munk, som var lensherre i Nedenes i årene 1570-1585 kjøpte en del av gården Vestre Rød, og det er rimelig å anta at det særlig var vannrettighetene i Molandselva han var interessert i. Vi kjenner ikke til at han drev sagbruksvirksomhet her, men i 1610 nevnes for første gang sagbruk ved elva. Her danner den grenseskillet mellom gårdene Moen og Vestre Rød, og damstokken lå derfor på begge gårdenes grunn. I 1610 kalles saga Moen sag, men fra 1613 kalles den Vestre Rød sag. Her var det også kvennhus. I 1708 kjøpte forvalteren på Egelands Jernverk, Nils Mortensen, Moland og Vestre Rød. Hensikten med kjøpet var å få kontroll over vannrettighetene i Molandselva med tanke på å anlegge en jernhammer under Egelands Jernverk. Lokaliseringen av jernhammeren til Rød må også ses i sammenheng med at bøndene i Søndeled, som var pliktige til å levere trekull til verket, dermed fikk kortere vei å kjøre kullet, samtidig som de ferdige smidde produktene lettere kunne skipes ut. En annen viktig faktor var at jernverket lettere kunne konkurrere med Risørborgerne om tømmerleveranse til kullbrenningen. Jernhammeren på Rød ble anlagt i 1714. Sagbruket ble drevet videre av jernverket i en del år framover, og i 1740 ble det satt opp nytt kvennhus. Vi vet lite om hvilke bygninger foruten selve stangjernshammeren som ble reist på Rød den første tida. Allerede i 1722 beskrives kullhuset som "brøstfeldig". Det nevnes at verksforvalteren Anders Sørensen Ertballe i 1720-årene lot bygget hus for arbeiderne på hammeren. For øvrig må vi anta at det allerede nå fantes enkelte andre bygninger her knyttet til virksomheten. Det nevnes også en kullbod, kanskje har den ligget på jordet vest for hammeren, der jordsmonnet inneholder mye kull. I 1799 kjøpte Henrik Carstensen Egelands Jernverk med Rødshammeren. Verket ble nå rustet opp og modernisert. Carstensen hadde også planer om å flytte jernverket ned fra Egeland til Søndeled, og i stedet for hammeren på Rød anlegge en ny hammer i Kammerfosselva i Sannidal. Denne flyttingen ble imidlertid forhindret av borgerne i Risør, som fryktet at et jernverk på Søndeled skulle legge hindringer i veien for tømmerfløtinga i hovedvassdraget. I 1852 ble jernverket solgt til Nicolai Aall på Næs Jernverk. Han drev verket fram til 1884, da verket gikk konkurs. Da var allerede alle de øvrige tradisjonelle jernverkene i Norge nedlagt. I forbindelse med konkursen og salget av verkets eiendommer ble det foretatt en registrering og verdivurdering av blant annet bygningene på Rødshammeren. Foruten selve stangjernshammeren, som var anleggets største og viktigste bygningen, fantes det her i 1884 følgende bygninger: Kullhus, jernbod, 4 våningshus, bryggerhus, 2 uthus og vedbod. Dessuten vet vi at det på Moenssida av elva, på begge sider av den gamle Risørveien, lå 3 arbeiderboliger med uthusbygninger. I dag står bare en av bygningene på Rødshammeren tilbake i sterkt ombygd form, nemlig Olaf Bråtens hus, som opprinnelig var bolig for hammermesteren. Men en del murrester og tufter kan fortsatt spores. Mest står det igjen av murfundamentene til stangjernshammeren, som Risørveien og brua over elva dels er fundamentert på. Nede ved kanalen er det oppmuringer blant annet der jernboden sto og ved den gamle Risørveien på Moenssida kan man se tuftene etter arbeiderboliger. På innsida av veien ut mot Nesodden ligger grunnmurene til en påbegynt stålovn, men som ikke kom i drift før jernverket ble nedlagt. Denne veien må man anta ble anlagt ut til en påtenkt utskipningshavn for Rødshammeren. Rødshammerens viktigste produkt var stangjern smidd av rujern produsert ved masovnen på Egelands Jernverk. Stangjern ble framstilt ved at rujern i glødende form ble smidd ut slik at urenheter og stoffer som kull og fosfor, som gjorde jernet sprøtt, ble fjernet. Produktet var et halvfabrikata hovedsakelig for bruk i smijernsproduksjonen. I 1824 var den gjennomsnittlige produksjonen pr. uke på 20 skippund, dvs. ca. 3 200 kg stangjern. I1801 nevnes en hammermester og 3 hammersvenner. Dessuten nevnes 4 husmenn uten jord som dagarbeidere, som vi må anta også jobbet her. Normalt var 5-6 arbeiderfamilier fast knyttet til hammeren. I tillegg kom annen arbeidskraft knyttet til kullbrenning og transport av produkter til og fra Rødshammeren. Den siste som drev virksomhet på Hammeren var Olaf Bråtane. I et lite verksted ved fossen nedenfor Hammertjenna maskinproduserte han årer i 1960- og 70-årene. I 2002 ble bebyggelsesplanen for Hammeren – Nesodden vedtatt av Risør Bystyre. I planområdet ble det godkjent 41 hytter. Innenfor planen er det avsatt bevaringsområde for teknisk kulturminne.

Her kommer litt om Hammeren Hytteforening og hyttefeltet der. Hammeren hyttefelt ble etablert på slutten av 1990-tallet og de første hyttene ble ferdigstilt i år 2000. Som en følge av markedssituasjonen for fritidsboliger hadde utbyggingen noe ulik framdrift fra år til annet. Den siste fritidsboligen på feltet ble fullført høsten 2007. Hyttefeltet består av 48 fritidsboliger. Det er 3 ulike byggeløsninger, men alle fritidsboligene har 1 1/2 etasje og et boareal på ca. 100 m2. Alle hytteeierne har en bryggeplass til disposisjon. Arealet som hyttefeltet har til disposisjon er ca. 108 dekar. Av dette er det noe leieareal og alle fritidsboligene har en mindre selveiertomt. De delene av hyttefeltet som ligger nærmest sjøen er regulert til reiselivsformål og det foregår en del utleie til fritidsmarkedet. Hytteeierne er organisert i Hammeren Hytteforening. Hytteforeningen forvalter fellesarealene og øvrige fellestiltak på området. Hytteforeningen organiserer dugnader vår og høst. Dugnadene brukes bl.a. til opptak og utsett av bryggeutriggere, ivaretakelse av utemøbler og renhold av boder, vedlikehold og oppgradering av fellesarealer. Hytteområdet omfatter flere verneverdige områder som Gamle Risørvei, flere større og mindre ruiner, svartorforekomster m.m. På sikt planlegger Hytteforeningen å sette opp nærmere informasjon om disse forholdene.

post 4: Risørveien...også kalt Postveien

Den gamle veien til byen var opprinnelig en gang- og ridevei der en ikke kunne nytte kjøreredskap. Slike gamle veier gikk der det var mest lagelig å ta seg fram i terrenget; - så rett fram som mulig uten å ta hensyn til bratte kleiver. Veien gikk gjerne der det var tørr og fast mark. Måtte veien gå der marka var blaut og laus, måtte det legges trandler (stokker) eller steinsettes, for at veien kunne være framkommelig til enhver tid. At veien gikk innom de større gårdene, tyder også på svært gammel vei. En antar at den gamle Risørveien var allmannvei som var i bruk før Risør som tettsted vokste frem på 1600-tallet. Den gamle Risørveien blei også kalt Postveien. Den gikk opp den bratte kleiva fra Hammeren over Slettene og Moensmyrene og videre til Moensdalane og Hjembu. Derfra til Båssvika ovenom Garte og Lindstøl, ned til Trondalen og nedenom Grundesund. Veien gikk på nordsiden av Frydendal kirke forbi der kommunehuset nå står, opp Gloppekjærbakken (Tjenngata) og ned Kleiva til Byen. Som det står i boka "Risør gjennom 200 år": … ville man til byen uten at benytte sjøveien, saa var der en smal ridevei ned Kleven eneste adkomst. I skriftlig kilder fra 1794 er det nevnt søknad om ny bru over Avreidsundet på Risørs postvei, da den gamle var klein. Det gamle brufundamentet av naturstein er fortsatt inntakt, men det ble støpt ny betongbru på de gamle brukara på 1970-tallet. Navnet på brua blir ofte betegnet som "Gamlebru", og ligger ca 140 meter sydvest for nåværende Avreidbru eller Båssvikbrua på riksvei 416. Navnet Lindevad er i bruk av lokalekjente folk og betegner området ved ”Gamlebru”. På strekningen fra Akland til Risør var det 3 bruer: over Hammerbekken, over elva i Båssvikdalen og over Avreidkilen. Postverket i Norge ble organisert av stattholder Hannibal Sehested i 1646. I perioden 1754 til 1805 var poståpneriet på Akland, og hit kom posten en gang i uka, og da ble postveska åpnet. Da Vestlandske hovedvei var ferdig til Kristiansand i 1805, kom posten to ganger i uka. Poståpneriet blei da flytta til Østre Rød. Den første tida frem til 1840 gikk posten til Risør med gående bud, deretter ble det brukt kjøretøy. Risørborgerne klaga flere ganger på at de fikk posten altfor seint. Vei og post henger nøye sammen, derfor uttrykket ”Postveien”-løype. Ennå kan en se spor etter kjøreveien fra 1800-tallet flere steder på vei mot Byen. Av særlig interesse er strekningen Hammeren - Moensmyrene, og videre til Båssvika, og fra Lagveien ovenom Garte til Sandvika, og kleiva ned til Trondalen. Veien om Grundesund og over Kleiva har ennå noe igjen av den gamle veien. Men ideell var ikke veien med de mange bratte kleiver. Det førte til et hesteslet uten like. Var det tungt å dra lasset opp kleiva - Tjenngata, så var det ikke noe bedre å måtte holde igjen nedføre. Eksempel på det kan en se nord for riksveien i Trondalen, med den høye veimuren og den bratte kleiva. Derfor blei Risørveien omlagt i ny trase i 1864, til noenlunde der den går i dag.

post 5: Vestlandske hovedvei

Den Vestlandske hovedvei ble omlagt til kjørevei gjennom Rød og videre vestover i 1802. I dag kan man gå eller sykle langs deler av denne veien og gjenoppdage historien i naturskjønne omgivelser.

Veimerke i støpejern fra 1805
Kommer man kjørende langs E18 med bil, vil man rett etter å ha passert den siste tunellen etter Vinterkjær i sydgående retning kunne se et gammelt veimerke på venstre side like ved en buss holdeplass. Her tangerer nemlig Den Vestlandske hovedvei E18. Parkerer man for eksempel bilen ca 400 m lenger syd på samme side hvor det er anlagt et større stoppe stedet for langtransport kjøretøy, kan man etterpå spasere langs den Vestlandske hovedvei videre østover mot Røed. Man vil etter en stund måtte krysse veien ned til Risør, med vil finne igjen den Vestlandske hovedvei på den andre siden ved å ta inn til venstre gjennom Røed Camping og videre østover mot Søndeled sentrum.

post 6: Skips- og båtbyggerier på Røed

Allerede i 1805 ble det bygd skip på Røed. Byggmesterne var Knut Knutsen Rød og Søren Johnsen Ausland. Her ble ”Resolutionen” bygget og straks etter ”Freden”. Den siste tilhørte H. Carstensen, og ble kapret utenfor Risør i 1809. I 1860 -70 årene var 2 verft på Røed med Aanon Olsen som byggmester. Her blev bygget minst 11 skip. Dette eldste verftet på Røed lå der hvor campingen nå holder til.

Bygging av sjekte etter modell fra Røed
På 1900-tallet var to båtbyggerier i drift på Røed. Røed Båtbyggeri ble grunnlagt i 1916 av Ellef Rød, Karsten Ausland og Ole Øylandsdal. Det ble der bygget en del større skøyter. Bl.a. losskøyta ”Sjøløven” som ble ansett som søsterskøyte til ”Rundø”. "Rundø" ble imidlertid bygget på Hammeråker. Karsten Ausland, den ene av grunnleggerne, emigrerte til USA på 1920 tallet og ble en anerkjent båtbygger og båtkontruktør ved Nevins Boatyard, New York. Han konstruerte der en populær sjektetype, basert på linjer fra Søndeled. Den var velseilende og i regattaer var den ofte å finne med topp plassering. Da Alan Morgan, yacht journalist i London, i respekt for båtbyggerfaget bestemte seg for å bli tradisjonell båtbygger i Skottland, var det Ausland sjekta han var betatt av og valgte som sin modell. Fortsatt bygger Morgan ro- og seilsjekter etter denne modellen. Søndeled-linjene ble også tatt i bruk av Alvin Mason, svigersønn til Karsten og høyt aktet amerikansk yacht designer. Det andre båtbyggeriet på Røed ble startet av brødrene Akeland og var i drift i en kortere periode etter siste verdenskrig.

post 7: Moen gård, vestre bruk

Kort beskrivelse om gården, og familien som i dag eier den.
Hovedhuset på 30 tallet. Hovedhuset på gården er ca. 300 år gammelt. Det var min tippoldefar Knut Nilsen Moen, f. 1797, som kjøpte gården og huset i 1866. Han ble gift med Åse Tharaldsdatter, f. i 1806. Knut og Åse fikk 14 barn og delte senere gården på to av disse. Den ene halvdelen fikk Karen Knutsdatter, som var den nest eldste. Denne delen eies nå av Abrahamsen-familien, som er etterkommere av Karen Knutsdatter. Den nest yngste, Knut Knutsen, min oldefar, f. 1847, ble tildelt den andre halvdelen som nå er camping. Han ble gift med Andrea Jørgensdatter, f. 1845. Knut og Andrea fikk seks barn. Den yngste av disse seks var min bestefar, Tharald Moen. Han arvet gården, da hans to eldste brødre var utvandret til Canada. Mine foreldre, Kari Andrea og Arne Sundsdal overtok i 1965 etter at min mors tante, Teodora Moen, hadde drevet med dyr og grønnsaker på gården i flere år. Campingdriften fikk en nokså tilfeldig start ved at noen spurte om å få sette opp telt ved stranda. Som utedo ble brukt et gammelt styrehus som vi fikk fra båthuset. Det ble etter hvert bygd bedre utedoer og senere mer moderne sanitæranlegg. Det er hele tiden blitt brukt mye tid og penger på å oppgradere plassen. Jeg og min mann, Per Lerpold, overtok så etter mine foreldre i 1989, og vi er således femte generasjon på gården. I 1999 ble det bygd fire nye store hytter med høy standard i sjøkanten. Disse hyttene ble veldig attraktive. Det viste seg etter hvert at det var behov for plass til vinteropplag av båter, og i 2002 ble det bygd en hall til dette bruk. Opprinnelig var det ikke vei langs heia mot Hammeren, bare en ufremkommelig ur. I 1981, før vi overtok, tok Per initiativ til å skyte og lage båtplasser langs ura. Dette ble av andre betegnet som galskap. I løpet av årene er dette arbeidet videreført, slik at det nå er blitt en flott båthavn og ettertraktet kystvei her. Veien blir flittig brukt av Moens befolkning og turister så vel sommer som vinter. Samtidig som vi bygde våre hytter ble det åpnet for et nytt hyttefelt på Hammeren. I forbindelse med dette ble det også derfra anlagt tursti mot Moen, og det er nå steinmoloen som er grensa mellom eiendommene. Utviklingen har vært enorm, fra spisse hvite telt og utedo i styrehus til slik plassen framstår i dag, med vogner og fortelt med hyttestandard. Sanitærbygningen har blitt oppgradert mange ganger for å tilfredsstille de stadig økende krav til komfort. I 2007 tok vi avgjørelsen om å rive hele bygningen og oppføre nytt, moderne bygg med alle fasiliteter. Etterspørsel etter overnatting har vært større enn vi har kunnet etterkomme, så i 2009 blir det nå også fire nye flotte leiligheter i dette bygget som også inneholder kiosk og ekspedisjon

For nærmere opplysninger om Moen Camping, se også vår hjemmeside www.moen-camping.no eller e-post karen@moen-camping.no, tlf. Karen 90 98 19 02

post 8: H. Gregersen båtbyggeri

Gregersens båtbyggeri er det nest eldste båtbyggeriet på Moen. Gregersen gikk i lære hos Christen Knutsen som startet K. Christensen & Co, Moens båtbyggeri. Politibåt ”Vekteren” 33 fot levert 29.07.1954. Bestefar Halvor Gregersen og skipperen Båtbyggeriet ble startet av Halvor Gregersen mars 1906. 25.juli samme år, ble en 34 fots skøyte levert til brødrene Arnt og Anders Andersen, Vesterøy på Hvaler. Prisen var kr.1525,- Arbeidsstokken var på 6 mann. Fra starten og ut året 1906 ble det levert to båter til; en 40 fots notbåt til Jens Olsen, Lysekil, pris kr.1550,- og en skøyte på 31 fot til brødrene Johan og Albert Martinsen, Rauane, Kragerø pris kr. 1150.- Omsetningen det første året var kr. 4225,- Fra 1907 og fremover ble det bygget en rekke fiskefartøyer til Sverige. Fra 1911 til 1921 bygde de flere snurpenotskøyter til Bergensdistriktet og noen mindre til Risørdistriktet. Bua var lita og hadde ikke plass til større båter. Den største var en 49 fots skøyte bygget i 1928 til kr. 8450,- Bua holdt imidlertid utrolig godt for vær og vind, selv i de verste vesta-kulingene på våren og sommeren. Tilslutt ble den ”tatt” under sjøsettingen av en båt. Forbaugen stakk opp i en tverrbjelke i det båten stupte i sjøen. Det var litt lavt vanne den dagen. Bua ble stemplet opp så den ikke raste sammen. Dette førte til at den ble bygget om og gjort større i 1942. Fra 1921 ble det bygget en del kuttere, los-skøyter og lektere, opp til 90 fot og flere store fiskefartøy til Sverige. Arbeidsstokken var da på 12 mann. I åra før siste krig ble det levert 34 livbåter. Fram til 1945 var tallet på nybygg kommet opp i 190 dekkende båter. Det ble behov for mer ”inneplass”.I 1951 kom nybua. Det ble innredet nytt spiserom og lager for båt-utstyr, spiker, skruer m.m. Bestefar bygde fra mars 1906 til 29.september 1951 hele 206 nybygg. I 1956 var bestefar Halvor 78 år, og skriver i en brosjyre at ”han har for det meste overlatt driften av båtbyggeriet til to av mine sønner, Nils Gregersen, som har den daglige ledelsen i verkstedet, og Harald Gregersen, som leder det forretningsmessige.” De overtok båtbyggeriet 1.1.1957. Båtbyggeriene på Moen samarbeidet ofte om nybyggene. Det største samarbeidsprosjektet var i 1954 da den 144 fots store minesveiperen Tista ble bygd i bua til Thor Sauvik. Fiskefartøyer ble levert til flere steder i Norge, Danmark og Sverige, blant annet til Nord-Koster, hvor det også fantes båtbyggeri! I 1946 ble det bygget en 50 fots skøyte for Finnmarkskontoret i Harstad. Det ble også levert havseilere til land som California, England, Holland og Sveits! 1950, -60 og -70-åra var gode år for båtbyggeriet, men i-80 årene avtok produksjonen. I de trange periodene jobbet arbeidsfolka på gården til bestefar, malte og vedlikeholdt bygningene, og de ble også utleid til å male Søndeled kirke. Produksjonslista viser at det ble bygget 100 større båter – over 30 fot i tidsrommet 1946 til 1988. I tillegg til disse ble det bygget om lag 200 båter i størrelse mellom 18 og 25 fot. Båtbyggeriet hadde også oppdrag med forlengelse, reparasjoner og vedlikehold av båter, samt formidling av brukte båter. Det siste nybygget fra H.Gregersen båtbyggeri var et fiskefartøy til Rune Pettersen fra Søgne. Det ble overlevert den 23.september 1988 og hadde byggenummer 291. Lokalene eies i dag av Signe Gregersen og Aslak Emil Skiri.

post9: Mannen som skapte et lokalsamfunn, med ett av Risørs store kulturminner

Litt av historien om et gårdskjøp som har betydd veldig mye for utviklingen av båtbyggeriene på Moen.

Knut Nilsen
Det begynte på en auksjon i 1828, da kjøpte Knut Nilsen, Hannemyr, Risør en del av gården Moen. Med det kjøpet startet en handverkerhistorie som er unik. I tillegg har hans etterfølgere byget opp et lokalsamfunn. Da Knut kjøpte gården var det to gårder med to store hovedhus, og han kjøpte det ene. Han hadde vært gift litt over et år, og hadde nettopp fått sin første sønn. Han fikk 14 barn, 3 døde som barn, en døde som voksen, men uten barn. Så han har stor etterslekt. Knut var en aktiv mann. Han var medlem av herredsstyret 1839-43 og 1847-51. han hadde største innskudd da Søndeled Sparebank ble stiftet. Men det som virkelig har satt spor er båtbyggerhistorien. Han begynte med skutebygging, sist på 1850-tallet, sammen med blant annet en svigersønn. Da hadde han, siden han kjøpte Moen, sett over fjorden på de skutene som ble bygd på Rød, og sikkert tenkt at det vil jeg også begynne med. De neste 20-25 årene ble det bygd 8 skuter på en verv rett nedenfor huset hans. Han var medeier i mange av skutene, og flere av barna og svigerbarn var med, enten som båtbyggere eller som mannskap på skutene. Knut var også aktiv i kirken, og var nok medvirkende til at Den evangeliske Lutherske Frikirke ble etablert i Risør, selv om han døde før den ble startet. Han og hans barn/svigerbarn var også sterkt medvirkende til at Søndeled Sparebank ble etablert. De stod for over 20 % av startkapitalen. Det var en av sønnene, Christen Knutsen som virkelig ble kjent som båtbygger. Han startet sitt eget båtbyggeri på Hammeråker i 1875, se mer der. Bror til Knut, Mads kjøpte en del av det store huset Knut hadde kjøpt. Hans sønn, som gikk i lære hos Christen, startet også sitt eget båtbyggeri, Gregersens båtbyggeri, se mer der. Etter 1900 begynte utbyggingen på gården Moen, og helt frem til 1970 tallet var veldig mange av beboerne etterkommere av Knut og Mads. I hele det 20 århundre var båtbyggeriene en viktig arbeidsplass i Risør.

post 10: Moen gård østre bruk

Litt om gårdens historie fra ca 1600

Moen – Gårdsnummer 38. Østre bruk.
Moens gårdshistorie vet man lite om før mot slutten av 1500-tallet. Da var Moen eid av Erik Munk, lensmann i Nedenes len. Han hadde tilegnet seg en rekke gårder, deriblant Moen. Han var sterkt mislikt av bøndene. Det ble derfor sendt klage til kongen i København, og i 1585 ble han avsatt. Staten (”kronen”) overtok alle hans gårder, og Moen ble da krongods. Fram til 1663 ble gården drevet av leilendinger under staten. Danmark/Norge førte på 1600-tallet en rekke mislykkede kriger, og etter den siste i 1660 var statskassen tom. Mye av krongodset ble solgt, og Moen i 1663. Frem til ca 1800 var Moen eid snart av handelsmenn/embetsmenn, snart av selveiende bønder. I 1754 og 1756 (gården var delt på den tiden) ble Moen kjøpt av jernverkseier Peder Ellefsen på Egelands Verk, og det var han som bygde dette herskaplige huset, trolig i 1760-åra. Om han selv bodde fast her, vet man ikke. Trolig var det mest ferie- og representasjonsbolig. Fra 1791 kom gården igjen i bondeeie, og fra ca 1800 ble gården delt i tre. Et østre bruk som holdt til her. Et vestre bruk borte ved campingplassen og Nesodden hvor det nå er hyttefelt. Moen gård (gr.nr 38) består nå som før av området fra Hjembu i øst til Løvdalsvannet i vest. I 1828 kjøpte Knut Nilsen fra Hannemyr det østre bruket, og dermed dette huset. I 1836 solgte han deler av huset og deler av gården til sin bror Mads Nilsen, slik at Knuts familie bodde i den østre delen og Mads` i den vestre. Fra da av har det altid bodd to familier i huset, alle direkte etterkommere av Knut og Mads Nilsen. Så i 2009 har altså samme slekt bodd her i 181 år. Før det ble bygd skole i Sauvika i 1878, ble et rom her i huset brukt som skolestue. Ekstriørmessig er huset uforandret, bortsett fra bislaget her ved østre inngang. Huset eies i 2009 av Helene Hansen (østre del) og Dag Olav Ausland (vestre del).

post 11: Moen Trebåtbyggeri A/S

Dette båtbyggeriet består av det som først var Em. Moen sønn og Thor Sauviks båtbyggeri, senere Verner Hansen.

Moen Trebåtbyggeri A/S
”Kulturminnet” består av to båtbuer hvor den ene ble bygget av Tor Nilsen Sauvik og brødrene Emanuel og Petter Moen i 1916, mens den andre ble bygget av Sauvik i 1943 da han startet egen virksomhet. Sønn til Emanuel, Håkon Moen, gikk inn som medeier i farens firma og firmaet skiftet navn til ”Em. Moen og Sønn”. Verner Hansen kjøpte etter hvert begge båtbuene og dreiv båtbygging og restaureringsarbeid helt frem til i 2005. Det har altså vært drevet kontinuerlig trebåtbygging ved disse båtbyggeriene fra 1916 og til dags dato. Bygningene er åpne trebygninger i stolpekonstruksjoner med et areal på ca 1000m hver. Anlegget har i dag behov for et omfattende vedlikehold, dessuten forsterking og utskifting av konstruksjon. Restaureringsarbeidet startet for fullt i 2006, og tidligere Em Moen og Sønns Båtbyggeri fremstår i dag som tilnærmet ferdig restaurert. På Moen har det blitt bygget til sammen over 900 båter. Aktiviteten var kanskje størst på 1950- tallet. På det meste jobbet det 20 mann i hvert av båthusene, da hadde de gjerne på beddingen to båter under bygging av gangen. Det ble bygget skyssbåter og fraktbåter, bilferger og fiskebåter. Blant annet ble den gamle trefergen Øysang, som ennå er i drift, bygget ved Em Moen og sønns båtbyggeri. Dagens drift er motivert av kunnskap og lyst til å bevare det særegne miljøet og håndverket. Satsingsområdene er fartøyvern, reparasjon av trebåter, vedlikehold, opplag og produksjon av trebåter. Produksjon av skreddersydde innredninger til kjøkken/hus og vedlikehold og istandsetting av kulturminne ”Båtbyggeriene på Moen i Risør”. Videre satses det også på omvisninger og kulturformidling av historien knyttet til trebåttradisjonene på Moen før og nå.

post 12: K. Christensen & Co, Moens båtbyggeri

Moens eldste båtbyggeri, startet i 1875
Christen Knudsen begynte sitt eget båtbyggeri i 1875. Vi vet ikke sikkert hvor mange ”skibsbåter” han bygde i 1875, men året etter bygde han 4 skibsbåter som kostet 160,-. I tillegg bygde han en fiskebåt som kostet 480,-. Den første losbåten ble bygget i 1878 og den kostet 1020,-, det må ha vært en fin båt. Hele 80 tallet vet vi lite om, men vi vet at det i 1890 ble bygd en seilbåt til 210,-, den var ikke så veldig avansert. Fortsatt bygde han skibsbåter. Så er det lite vi vet til etter århundreskiftet, men da begynner det å skje. Rundt århundreskiftet levert Christen ca 10 båter til det svenske tollvesenet. En tollkontrollør som hentet en båt, sa at han trodde Christen måtte være Norges beste båtbygger. Det ble også bygd mange fiskebåter. I 1910 vet vi at det ble bygget 8 fiskebåter og to båter til tollvesenet, sannsynligvis 40-60 fot. Med to beddinger må byggetiden vært under 3 måneder pr båt. Vel var ikke fiskebåtene så velutstyrt som i dag, men de kunne ikke ligge på latsiden. Tross alt er det meste på en trebåt handarbeid, og de hadde lite elektrisk verktøy. Den eldste båten bygd på Hammeråker som vi vet flyter enda er Loke, bygg nr 13, bygd i 1915. Også i 1915 vet vi at det ble bygd 8 båter. Vi vet at 4 var ca 50 fot. Jeg mener å ha hørt at Christen bygde ca 140 båter på de 38 årene han holdt på. Men det må være for lite, for det blir bare 4 i gjennomsnitt, og i de årene vi vet hvor mange båter som er bygd er snittet 5, og da er de første årene med. Jeg tror antallet er nærmere 200, det gir 5 i snitt. Knut Christensen overtok i 1913, da Christen døde, og jeg antar at det var da de begynte med nummerering av båtene. I 1916 kom fetteren Tharald Moen med i bedriften. Det var mange av kundene som kom igjen mange ganger. En av de mest kjente er Redningsselskapet, som bygde 9 båter. Den første redningsskøyten med motor ble bygd her. I 1955 døde Knut, og sønnen Paul overtok, og i 1962 døde Tharald, og Reidar tok over. En ny generasjon hadde tatt over. Dessverre ble den epoken kortvarig. Reidar døde alerede i 1968, og broren Odd overtok. Siden det nå var tunge tider for trebåter, og Odd hadde sin egen bedrift, sluttet de med båtbygging. Utleie av bryggeplasser, opplag og utleie av sommerleiligheter. Se mer på vår hjemmeside: www.batbyggeri.no

post 13: MF Sørfjord

«Sørfjord» ble bygget ved Christensen & Co´s båtbyggeri på Moen i Risør. Den gikk i rute mellom Rød og Risør. Ved stabelavløpningen i 1907 var det stor stas. Alle skolebarna på Rød skole hadde fri for å delta i begivenheten. Det skulle da også vise seg at en ny tid i Sørfjordens historie var begynt. Båten hadde motor, og var bygget for 70 passasjerer. Den hadde en pen salong, dekk med benker rundt det hele, styrehus, maskinrom, lasterom og toalett. Fordekket ble også brukt til melkespann, torvvarer og andre varer. Knut Tharaldsen, Moen, ble kaptein, og Peder Olsen Rød var motormann og altmuligmann om bord. Utgangspunktet for båten var Rød brygge. Første stoppested var Moen, neste var Hammeråker, ved Knut Christensens båtbyggeri. Så i rekkefølge: Bjerkheim, Nautenes, Bossvika, Stuøya, Øya og Lindstøl. Videre gikk båten gjennom Sundskanalen over Kranfjorden, rundt Holmen og inn til Risør, der den la til ved fjordbåtbrygga på indre havn. Det var også steder der de kunne vinke båten inn når det var bruk for det, for eksempel Svenes og Gartheskjær. Når Karen Svenes skulle til byen med torvvarer, stod hun på et fjell ved Svenes og vinket. «Sørfjord» la da til ved fjellet. Det ble ikke lagt ut landgang. Karen og varene hennes ble løftet om bord av sterke armer. En tur til byen med «Sørfjord» var noe en gledet seg til. Det var stor trafikk på Rød Brygge før båten gikk kl. 07.30. Bøndene fra gårdene omkring kom kjørende med sine melkespann og jordbruksvarer. Det var helst kvinnene som kom med torvvarer. Det var nydelige kurver med grønnsaker, bær og frukt. Fra Vegårshei kom folk med hesteskyss, på sykkel eller til fots. Når båten ringte til avgang hadde den som skulle på bytur en følelse av fest. I pent vær var det fint å sitte på dekket og se på den vakre naturen i Sørfjorden. Likeså å følge med i livet på bryggene når folk og varer kom om bord. I salongen satt gjerne kvinnene med sine håndarbeider og hadde mang en koselig prat med sine medreisende. Høydepunktet på turen var Sundskanalen. «Sørfjord» ga en støyt i fløyta, og da kom det folk som heiste opp brua. Sundskanalen med omgivelser var meget vakker, og det var alltid like spennende å gå gjennom den smale kanalen med den store båten. Når vi kom til byen var det meget livlig på brygga. Det kom hesteskyss fra meieriet for å hente melkespannene. Torvvarene ble båret i land. Alle hadde noe å utrette i byen. Det var fint å ha «Sørfjord» som holdepunkt når en var på bytur. Knut og Peder var alltid like imøtekommende når vi kom med byvarene våre, for å oppbevare dem om bord. Heimturen gikk på samme måte. Da var det bare enda flere folk på bryggene. Det var en vanlig forlystelse, særlig for den yngre garde å møte båten om ettermiddagen. Som unger forsømte vi aldri å møte opp når «Sørfjord» kom fra byen. På Rød brygge hadde Ole Aanonsen Rød varebu, der han tok inn varer som ikke ble hentet med en gang båten kom. I mange år var trafikken med «Sørfjord» så stor at det gikk med overskudd. I 1919 ble derfor båten ombygd. Den ble da registrert for 90 passasjerer. Den fikk større motor, finere salong og et akterdekk, riktig en staselig båt. «Sørfjorde» ble også brukt som turbåt, og som kirkebåt, også ved brylluper og begravelser. I begynnelsen av 20-årene begynte det å gå rutebiler fra Risør til Vegårshei og Gjerstad. Etter hvert ble Sørfjordruta utkonkurrert av bilene. I 1926 gikk «Sørfjord» sin siste tur i Sørfjorden. Den ble solgt til Gundersen på Søndeled og gikk en tid i rute på Nordfjorden. Senere ble den solgt til Vestlandet, der den forliste utenfor Kristiansund en gang i 1930-årene.

post 14: Jernbanelinjen Risør-Aamlibanen

Kulturløypa følger nesten den planlagte trassen til Risør – Aamlibanen fra Rød station (Acanthus), og til Hammeråker. Videre herfra skulle den gå langs sjøen, blant annet gjennomen 50m lang tunnel. Banen skulle vært en III klasse smalsporet jernbane Risør- Søftestad. Videre mot Risør skulle neste stoppested være i Bossvika, omtrent der veien til Laget begynner. Den offisielle endestasjonen var Fryendal, med linje videre til stopp i Hassdalen, for persontransport, og så ned til sjøen/kaien. Planleggingen og kostnadsberegningen foregikk på slutten av 1800 tallet. Arbeidet ble avsluttet i 1899. Fra Rød stasjon skulle det være en sidelinje ned til sjøen. Når du går tilbake, ville du hvis prosjektet hadde blitt noe av, sett over til Rød jernbanestasjons brygge og pakkhus, rett etter du passerer campingen. På kartet kan dere se linjen fra Rød og litt forbi Hammeråker, som bare er ca 2 km av en totalstrekning på over 96 km, med en totalkostnad på ca 4,5millioner 1899.

• TILBAKE TIL OVERSIKT
• Sørfjorden
• Urheia
• Sandneshalvøya