SØNDeled historisk

Som de øvrige byene på øst- og sørlandskysten er Risør tuftet på trelasthandel. Tidlig på våren forlot fullastede seilskuter Risør med trelast for Danmark, England og Holland. Isforholdene ga Risør et konkurransefortrinn framfor en rekke andre norske havner, for ikke å snakke om østersjøbyene. På ett år, 1798-99, gikk det ut 54 skipslaster med trelast.

Risør var da den 4. største utskipningshavnen i Norge. Det meste av trelasten gikk til London, Dublin, Dortrecht og Amsterdam. I 1850-årene tredoblet antallet skipslaster seg, for deretter å ligge på 100 - 150 skip årlig fram til 1910.

Det lå flere hogstplasser for tømmer i Søndeled, og rester etter en slik hogstplass kan ennå ses på Lekerøya. I 1830 lå det 30 større eller mindre sagbruk i Søndeled-distriktet, og i årene 1835-60 ble det årlig utført ca. 50.000 m3 trelast. Mesteparten gikk til England. Kvantumet steg betraktelig etter at dampsagene kom i bruk.

Forutsetningene for den norske iseksporten var de kalde vintrene, mange innsjøer og vann nær havner og nærheten til markedene. Risør var den sørligste byen som hadde noenlunde regelmessig isproduksjon for eksport. Utskipingen foregikk helst i mars.

Første lasta gikk alt i 1825. Iseksport hadde økonomisk betydning i tidsrommet 1844-1923, og de største kvanta ble eksportert i de siste årtier av forrige århundre. Det dominerende markedet var i England, særlig de store fiskebyene Hull, Grimsby og London, som brukte isen til oppbevaring av fisk. Isen skulle fraktes raskt, og skipperne på disse skutene var kjent som harde og dristige seilere. De mange isanleggene sysselsatte i 1880 ca. 300 mann i sesongen.

En kan fortsatt se rester etter ishustomter og isrenner i Søndeled. De viktigste utskipingsstedene var Båssvika, Kjødvika, Kvennkilen, Åsvika og Rundsaga.

I 1673 var det hjemmehørende 33 fartøyer i Risør-distriktet. I løpet av de neste hundre åra ble flåten fordoblet. De fleste skutene var små, 40-60 kommerselester (85-185 tonn). Antall skip følger konjunkturene og har en topp ved avslutningen av Napoleonskrigene med mange innbrakte «priser» (kaprede skip). I 1865 var 93 skip med i alt 962 mann registrert i Risør tolldistrikt. Antall skip steg mot århundreskiftet med største antall og størst tonnasje i 1880-årene.

Det er til sammen registrert 52 skips- og båtbyggerier i distriktet. Skipsbyggingsvirksomheten nådde toppen i 1875 med 20 skip under bygging. Etter 1890 er det bygget få skip. Seilskip var relativt billige i anskaffelse og drift sammenliknet med dampskip. Som ellers på Sørlandet kjøpte rederne lenge eldre seilskip som ga god inntjeningsevne så lenge de seilte, men liten fortjeneste ved salg. Det ble derfor ikke mulig for Risør-rederne å erstatte den store flåten av seilskip med dampskip. Under krigen 1914-18 gikk mange skip tapt. Da disse skulle erstattes, bygde norske redere opp en av de mest moderne handelsflåtene i verden.

Ingen i Risør maktet å følge med i denne utviklingen. Sjømannslivet var langt fra bare romantikk og hvite seil. Det var utrolig mye slit, lapping av seil, harde tak i riggen, sjøsyke, ernæringssykdommene beri-beri, skjørbuk og forlis.

Årene 1880 og 81 er de to mørkeste årene i Risørs sjøfartshistorie. Da forliste 17 risørskuter. For de fleste unge gutter i Risør var eneste mulighet for arbeid den gang et slit med trelast, is og skipsbygging, eller de dro til sjøs som 14-15 åringer. Rutinene var ensformige, opptil 100 dager i sjøen, lite mat og vann, dårlige hygieniske forhold og slit og farer ved seil-berging i hardvær. Selv de minste skutene forserte de mest værharde strekninger. Lasta skulle fram så raskt som mulig. I dette lå både fortjeneste og yrkesstolthet.